– Det var vanlige mennesker, som deg og meg, vi snakker om, sa guiden vår Peter, da elevene i 9. og 10 trinn besøkte regntunge konsetrasjonsleire i Auschwitz. Aktive Fredsreiser, med reiseleder Inger, har igjen tatt oss med på tur. Inntrykkene, reaksjonene og refleksjonen i etterkant er mange og gode. Men tårene er salte….
Ondskap satt i system
Presis kl. 9.00 ankommer bussen med spente elever og lærere den første leiren på turen, Auschwitz II Birkenau. Allerede på vei inn legger man merke til jernbaneskinnnene som fører helt inn i leiren. Noen minutter senere går det opp for oss hvor uhyre effektivt de tyske nazistenes Endelige løsning var. – Ondskap satt i system, er det en som ettertenktsomt reflekterer etter å ha fått fortalt og med egne øyne sett hvordan nazistene løste logistikkutfordringene i leiren. Nye togvogner kom inn hver dag med jøder som var forespeilet «relokalisering» og ny jobb! På seleksjonsplassen familier splittet og opp mot 80% sendt rett i gasskammerne og kremmatorinene. – Kapasiteten på gasskammerne og kremmatoriene her var på 5000 mennesker i døgnet, forklarer guiden Peter, og elevene svelger en gang til.
Arbeit macht frei
Mer misvisende kunne vel ikke uttrykket på inngangen til Auschwitz I, hovedleiren, ha vært for de mange fangene som kom hit. Arbeid fikk de nok, men friheten var det kun få som fikk igjen.
Guiden viste oss gjennom de mange brakkene som nå står igjen som tause vitner til historien som utspant seg her for rundt 70 år siden.
– Å se lageret av menneskelig hår og tenke på at dette ble samlet og solgt som råstoff til å lage tepper, gjorde stort inntrykk, uttrykker den litt tøffe ungdomskolegutten, og masken er ikke like bråkjekk som vanlig. – Jeg måtte svelge en ekstra gang da vi så alt barnetøyet, som ikke tilhørte sin eier lengre.
Ved skyteveggen der det ble utført henrettelser i leiren leste elever opp dikt og la ned blomster til minne om de få som overlevde og de rundt 1,5 millioner menneskene som miste sitt liv gjennom disse leirene. I natt jag drømde lød deretter som et stille kor som en avslutning på minnestunden. Vitneutsagnene fra alle de tause vitnene vil nok alle bli minnet på om igjen.
Og tårene er salte…
