I april har vi TILLIT som verdifokus. Første skoledag etter påskeferien ble verdien introdusert på fellessamling i gymsalen. Her kan du lese hva som skjedde på samlingen.
Fortellingen om Blondin
Først fikk elevene høre fortellingen om «The Great Blondin», Jean Francois Gravelot, som i 1859 ble den første til å gå på stram line tvers over Niagara-fallene. Etter 20 minutters ballansering over den 400 meter lange lina fra den amerikanske til den kanadiske siden, ble han tiljublet av rundt 100.000 elleville tilskuere som ropte etter å få se mer.
Da spurte Blondin dem: «Hvem tror at jeg kan gå tilbake med en mann på ryggen?» «Vi tror du kan, vi tror du kan,» ropte folkemassen entusiastisk tilbake.
Inspirert av tilskuernes entusiasme, ropte han ut: «Hvem melder seg frivillig til å sitte på min rygg?»‘ Det ble taust blant tilskuerne.
De trodde han ville klare det, men hadde ikke tillit nok til å satse livet på det.
Senere overtalte han sin egen manager til å sitte på ryggen mens han gikk over (se bildet).
Stolte tillitsfult på rektor – falt bakover med bind for øynene
Med bind for øynene sto en sjuendeklassing foran hele skolefamilien, intetanende om hva som skulle hende, og bak han stod rektor Kjetil og sa: «Stoler du på meg, så fall bakover stiv som en spiker.» Han falt bakover og ble tatt trygt imot. Rektor stilte seg så foran eleven på noen meters avstand: «Stoler du på meg, så fall bakover,» lød utfordringen på nytt. Eleven lot seg falle bakover uten å bøye knærne selv om stemmen kom forfra. En annen lærer hadde imellomtiden sneket seg lydløst opp bak eleven for å ta imot.
Rektor falt tillitsfult i hendene på 10. klassingene
På et bord stod en stol, og oppå den klatret rektor Kjetil opp, stilte seg med ryggen til elevene og bedyret: «Jeg stoler på 10. klassingene, for de har jeg kjent lenge.» 10. klassingene sto på to rekker med ansiktet mot hverandre og tok et godt grep om hendene. Bakover falt han med en liten knekk i hofta. «Pulsen gikk kraftig opp,» kommenterte Kjetil etterpå, «og det tok litt tid å få den ned.»
Noa stolte på Gud, og Gud på Noa
Beretningen om Noas ark ble fortalt med fokus på gjensidig tillit mellom Gud og Noa. Bare Noa ble funnet gudfryktig i datidens ondskapsfulle verden. Gud lot Noa bygge en svær trebåt for å redde de som reddes ville, og dyra. Men ingen ville etter hundre års bygging og forkynnelse.
Kjetil forklarte at Arkens var noe større en Torderød skole; 50 meter lengre, litt høyere og noen meter bredere. Døra på arken var så svær at Gud selv måtte lukke den. Noa og hans besetning måtte under den stabasiøse ferden stole på at båtkonstruksjonen Gud hadde gitt dem ville holde, og at Gud uansett ville bevare dem fra farer. Da vannet sank og arken strandet på Ararat, inngikk Gud en tillitsavtale, en pakt, med Noa og familien hans. Regnbuen ble symbol på denne avtalen.