Tematuren med Aktive Fredsreiser nærmer seg slutten. Før vi når fergen i Rostock, står besøk av konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, leiren der det satt mange norske politiske fanger. Kvinneleiren Ravensbrück skal vi også besøke. I Auschwitz møtte vi Magnhild Bråthen, tidsvitne fra Ravensbrück, som i en alder av 19 år ble sendt på transport til Tyskland.

Sachsenhausen, Øverland og Niemuller 

Vårvarmen omfavner oss i det vi går ut av bussen i Sachsenhausen. Solen skinner og vi haster mot leiren som var bolig for så mange norske politiske fanger. To senere statsministre satt her under krigen, Trygve Bratli og Einar Gerhardsen. Også dikteren og forfatteren Arnulf Øverland som i 1936 skrev diktet Du må ikke sove, som omtaler nazismens og fascismens fremtog i Europa, satt her.Diktet ble stående igjen som en forutsigelse for det som var i ferd med å skje og skulle skje i nazistenes regi. Den tyske presten Martin Niemuller var også fange her fordi han som prest i den tyske kirke ikke ville la seg nazifisere. Under minnestunden, som Edvard, Jonathan og Aleksander sto for, ble det fremhevet hvor viktig det var å engasjere seg mot urettferdighet og Øverland og Niemuller referert til i tillegg til Alf Cranners Din tanke er fri. Alle guttene la ned hvite roser før det ble holdt ett minutts stillhet.

 Kvinneleiren Ravensbrück og fange nr. 24141

Under oppholdet vårt i Auschwitz møtte vi også vårt tidsvitne, Magnhild Bråthen fra Råde.

– Eplekarten kalte de andre meg, forteller Magnhild.  – Det var nok fordi jeg var så ung i forhold til de andre kvinnene, fortsetter hun, og forteller om hvordan det var å komme til Ravensbrück i en alder av 19 år. SS-soldater hadde kommet på besøk på gården hun bodde på sammen sin far og bror. Uten egentlig å finne noe, ble de likevel fengslet. Magnhild var den eneste som til slutt ble sendt sydover uten å ha gjort noen galt.

– Forholdene var forferdelige i leiren, men vi lærte oss å leve med dem, sier Magnhild, som fra naturens side er utstyrt med et lyst sinn. Hun hadde måttet gå gjennom nedverdignede undersøkelser, og så var hun ikke lenger Magnhild, men fange nummer 24141.

Elevene fikk lov til å stille spørsmål til henne og Magnhild svarte så godt hun kunne.  – Vi fikk kålsuppe og litt brød hver dag. Heldigvis var det noen som fikk «svenskepakker» tilsendt og da delte man med de andre, husker Magnhild.

Besøket ble avsluttet med prosesjon av alle jentene ned til den idylliske innsjøen som ligger mellom leiren og lansbyen noen steinkast unna. Innsjøen ble brukt til dumpingplass av asken fra kremasjonsovnene, men også til bade plass for familiene til de ansatte ved leiren og landsbybeboerne. Guttene sto skulder ved skulder i det jentene kom gående og la sin hvite rose på vannet.

– Å bli minnet på hvilken ondskap som har funnet sted, ser man sin egen situasjon i et annet lys, er det en av lærerne som resonnerer.